Vitenskapelig dokumentasjon
Som med klær og biler varierer vitenskapelig dokumentasjon i kvalitet. Når du leser en påstand om at en behandling fungerer, er det lurt å prøve å finne ut hvor god dokumentasjonen egentlig er.
Randomisert kontrollert studie (RCT): den beste dokumentasjonen
Randomisert kontrollert studie er Rolls Roycen blant vitenskapelig dokumentasjon. I en RCT blir de som melder seg frivillig til å teste behandlingen, tilfeldig fordelt enten i en behandlingsgruppe (f.eks. gitt antidepressiva) eller i en ikke-behandlingsgruppe (f.eks. gitt en placebopille). En systematisk gjennomgang er en spesiell, upartisk metode for å identifisere alle relevante studier av en behandling og sette sammen resultatene. Den aller beste dokumentasjonen kommer fra en systematisk gjennomgang av hver eneste RCT for en behandling.
Kontrollert studie, ikke tilfeldig: den nest beste dokumentasjonen
Noen ganger bruker forskere metoder der frivillige ikke blir tilfeldig plassert i grupper. Hva om vi gir alle pasientene fra en depresjonsklinikk i Bergen en hemmelig oppskrift for å fjerne depresjon. Samtidig gir vi sukkerpiller til alle pasientene fra en depresjonsklinikk i Oslo. Vi oppdager at Bergen-pasientene kommer seg raskere enn Oslo-pasientene. Vi kan konkludere med at depresjonsfjerneren fungerer. Det kan være riktig. Men vi kan ikke være sikre. Forskjellen mellom de to gruppene kan f.eks gjenspeile en forskjell på klinikkene, en forskjell i hva slags mennesker som oppsøker klinikkene, eller en forskjell mellom de to byene. Den ikke-tilfeldige studien er en god dokumentasjon, men ikke like bra som RCT.
Gruppestudie før og etter
En annen type dokumentasjon omfatter måling av helse før og etter behandling. Hvis det er en forbedring, kan vi trekke slutningen at behandlingen virker. Problemet med denne typen studie er at vi ikke kan være sikre på at forbedringen skyldes behandlingen. De frivillige kan ha forbedret seg uansett. Denne typen studie er ikke like bra som en studie med kontrollgruppe.
Lite eller ingen dokumentasjon
Noen påstår at en behandling fungerer basert på sin personlige eller yrkesmessige erfaring. Mari Dubedåre forteller for eksempel vennene sine at å trekke i ørene tre ganger hver morgen har endret livet hennes. Nå er livet flott, og hun blir ikke lenger deprimert. Mari tror at trekking i ørene har hjulpet henne, men hun kan ikke gi noen vitenskapelig dokumentasjon som støtter dette. Kanskje vil tester i framtiden vise at hun hadde rett, og kanskje ikke. Denne anekdotiske informasjonen er rulleskøytene blant vitenskapelig dokumentasjon – du vet ikke når og om du vil krasje.
Hva annet er viktig?
Studier bør omfatte tilstrekkelig med personer så vi kan ha tillit til resultatene
Jo større en studie er, desto mer trolig er det at vi finner en eventuell effekt av behandlingen.
De beste studiene er 'blinde'
En blindstudie betyr at personene som er med på studien, ikke vet hvem som får behandling og hvem som ikke får. (I en enkelt blindstudie vet ikke pasientene om de har fått den aktive behandlingen eller placebo. I en dobbel blindstudie vet verken de frivillige eller de som behandler eller vurderer dem, hvem som får den faktiske behandlingen). Fordelen ved en blindstudie er at de frivillige og forskerne ikke bevisst eller ubevisst kan påvirke resultatene av studien.
Resultater bør testes for statistisk betydning
Noen ganger skjer det endringer tilfeldig. Det finnes spesielle statistikkmetoder som avgjør om en forskjell mellom to grupper (f.eks. en som får behandling og en som ikke får det) er virkelig. Alle gode studier bør rapportere om hvorvidt et resultat er statistisk betydningsfullt.
Resultatene bør være betydningsfulle
Noen ganger kan en behandling gi en virkelig (statistisk) effekt, men effekten er ikke særlig stor. Hvis alt annet er det samme, er en behandling som har en stor forskjell, bedre enn en behandling med en liten forskjell.